Kuldeblest Over Evig Isode کے بول

Stormens endelose kulde Over evige vidder av et tomt og mektig isode Tynger ensomhetens morke vinternatt Et hjerte og en svunnen sjel En jordig vandrer stopper opp For alle siste gang Han er beseiret Av vinterblestens nådelse herjing Et vintervelde lagd av sno Så langt som oyet ser Har nå satt sitt spor i han For aldri mere skal han hetes Ustanselig faller frossent regn Og begraver snart hvert hans spor Et legeme faller så derpå Og dekkes til av Et snolagt ode Det goldtstragte landskap Hans siste kjodelige hvilested Står til dommedag full av pine I tomme og stille tideverv Intet og dod