Skisse vestfra 가사

Vinden rir over jorden. Den gamle går krumbøyd bort. Lyngen står sta og stritter imot slik den alltid har gjort. Guds veldige fot har tråkket landet øde og flatt. Vinden fører den gamle av sted og dagen luter mot natt. Den gamle mumler en salme lavt med sprukken røst og synker et sted mellom himmel og jord ned i Guds grådige høst Heilo og spove klager sturende mellom siv. Lynglerker skjelver opp og ned i bønn for et fattig liv Alt er flyktig som vinden. Den rir mellom sør og nord. En torvmyr gaper til himmels glemt av den gamle som fòr - Regnskyer jager blygrå over skumringens hav. Guds åndedrett halser som hunder med lenkene hugget av. Steinene lukker mose over størknende flir. Lyngen biter seg karrig fast - forbitret, forsømt - og forblir!