Fortapt I Dødens Favn 가사

Når vinden blåser og sola legger seg ned I kald vinterstid En ensom ulv, fortapt I skogens mørke På vandring til sitt siste hvilested Fra månens ansikt skinner kvelende lys, et lys så svakt og blekt Minner om gamle tider som nesten er glemt forsynker dypt I dødens evighet I frossen jord, et sted I evig stillhet Forlat av gudenes velsignelse Der natten sprer seg og frelsens nåde venter Visjoner reiser seg fra sjelens dype sår Besatt av tidens forbannelse Omfavnet av dødens klor, renset I blod Den ynkelige kroppen dør I stille og ro I dødens kalde favn frigjøres åndens makt Da sjelen trekker seg fram gjennom skjebnens veldige port Den siste vandringen, fullført I fandens landskap I tidløs ensomhet Omgitt av nattens grimme, svarte skygger Fortapt I dødens kalde favn Når evig søvn slukker livets krefter skal sjelen dra sin vei Et siste åndedrag blander seg med skodden og blodets varme svinner hen