Letra de Sorgens Kammer - Del II

Minnenes ekko stiller timen Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra Ikke lenger vil jeg være boltet fast i vemodighetens anker Men endelig få lengselen slukket, Etter å dra Drakk jeg for meget av livhåpets krus Tok jeg gledens forfengelighet for gitt For min strid mot tomhetens smerte, Denne dodsangstens rus Er det eneste ene igjen, Som er mitt I min ensomhet vet jeg likevel At jeg ikke har noen andre å takke enn meg selv Derfor er jeg rolig når Repet strammes rundt min nakke Stumme vitner kan ei gi trost Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte Det landet av fortapelse Jeg egenhendig skapte Denne intense dragning mot dodens portaler (Har jeg som) en vandrende studie i gråtkvalt messe-noir Behersket siden tidenes morgen Men noe jeg aldri lot slippe taket, Var sorgen